Statfjord A-plattformen.

Foto: Øyvind Hagen / StatoilHydro

Umoralsk skattedebatt

CHRISTIAN TYBRING-GJEDDE

Publisert: 20.02.2008 09:13

Gjennom å øke skattene ønsker altså Norman å finansiere den offentlige velferden i henhold til befolkningens krav og behov, slik han selv uttrykte det i Dagens Næringsliv. Victor Normans utspill i DN ga en etterlengtet inspirasjon til en rekke rød-grønne politikere som nå så sitt snitt til å skyve en tidligere minister fra Høyre foran seg i deres kamp for økte skatter og avgifter.

Sosialister har til alle tider levd i den villfarelse at økte skatter fører til økt velferd, og at jo høyere skattene er, jo bedre blir velferden. Det er derfor ikke overraskende at politikere med varierende rødlige avskygninger, oppriktig tror at høyere skatter vil føre til sosial utjevning, mindre fattigdom og bedre velferd. At en tidligere minister fra Høyre har falt for de samme enkle økonomiske resonnementene er imidlertid både overraskende og skuffende.

Troen på at økte skatter best vil kunne sikre velferden, bygger på en grunnleggende mistillit til enkeltmenneskets evne til å fatte beslutninger for eget liv. Ved å inndra mer av innbyggernes lønnsinntekter under påskudd av at disse pengene skal gi bedre velferd, kommuniserer man samtidig at man ikke tror at folk flest er i stand til å forvalte sine egne penger til beste for seg og sin familie. For sosialister flest er slike slutninger av det gode, rett og slett fordi røde politikere svært ofte ikke liker folks egne velferdsvalg. Så når folk anser sin velferd best ivaretatt ved en reise til sydlige land, overvære en fotballkamp, gå på en rockekonsert, ta en øl på puben med venner eller kanskje forære penger til sine barn, så er slike "kulturelt fattige" valg fattet på galt grunnlag, og nødvendiggjør at disse menneskene samtidig må finansiere annen mer oppbyggelig finkultur over skatteseddelen. På denne måten driver sosialister et overformynderi med mål om å spre den smale kulturen som få vil ha, mens populærkulturen betales fullt ut av den enkelte. Det paradoksale er at den smale kulturen svært ofte benyttes av folk med høy utdannelse og inntekt, som åpenbart burde ha råd til å betale for sine egne kulturaktiviteter. Statsbudsjettet er fullt med slike eksempler, og subsidieringen av byggingen og driften av operaen i Bjørvika i Oslo er muligens det beste eksempelet på hvordan folk flest betaler for at "de som har mest fra før" skal få et høyverdig kulturtilbud.

Nå er det ikke kulturbudsjettet som er kostnadsdriveren i statsbudsjettet, og heller ikke det fokuset Victor Norman har i sin iver etter å øke skattene. Men Victor Normans ønske om høyere skatter for finansiere offentlig velferd har en rekke premisser det ikke nødvendigvis er dekning for. Eksempelvis ligger Norge nær verdenstoppen i bruk av offentlige midler på flere områder. Våre utgifter til helse- og omsorg, skole og sosiale tjenester er svært høye, uten at dette har hatt de tilsiktede virkningene. Er det da sikkert at ytterligere en krone inn i disse sektorene vil gi en krone mer i velferd? Eller er det kanskje slik at mer penger i enkelte sektorer vil ha motsatt effekt. Nemlig at flere overføringer fører til ineffektivitet, mangel på prioritering og mindre vilje til å ta ansvar for våre egne liv?

Victor Norman velger også å overse et annet vesentlig poeng som skiller Norge fra de aller fleste andre land i verden. Staten tar allerede inn mer penger i skatter og avgifter enn den mener det er forsvarlig å bruke! Våre høye skatteinntekter fra olje- og gassindustrien gjør at vi i dag har 2200 milliarder kroner plassert i aksjer og obligasjoner i våre konkurrentland. Penger regjeringen hevder den vil bruke "ved senere anledninger". Sett i et slikt perspektiv kreves det særdeles gode pedagogiske egenskaper for å forklare dagens arbeidstakere at Staten trenger å ta enda mer av deres lønnsinntekter. De aller fleste har forståelse for at skatt er nødvendig for å finansiere offentlig velferd. Men, å tro at denne velvilligheten vil vedvare, ja sågar øke, i tider hvor staten ikke en gang er i stand til å bruke opp de pengene den allerede tar inn, er svært lite trolig. Argumentet om at staten trenger å dra inn privat kjøpekraft fordi staten er bedre til å disponere og forvalte dine penger, bryter med folk flests grunnleggende forståelse av selve motivet for spleiselaget som skatten representerer.

Istedenfor å gjenføde sosialistiske utopier om at høyere skatter og avgifter korrelerer med bedre offentlige tjenester, burde Victor Norman på ny lese sine lærebøker i grunnleggende økonomisk teori. Her vil han finne støtte for den motsatte konklusjonen. Nemlig at velferd skapes i et samspill mellom offentlig og privat sektor, og at konkurranse sektorene i mellom vil gi føre til nytenkning, effektivisering og bedre og billigere velferdstjenester. For å få dette til kreves lavere skatter, ikke høyere!