Skattyterne må ty til rettssalen om de ikke er fornøyde med klagebehandlingen i skattenemndene.

Foto: Bo Mathisen

Tviholder på rigid praksis

THERESE KAROLINE GJERDE

Publisert: 28.05.2008 19:44

Kort fortalt dreide saken seg om en nordmann (Nils Arne Sølvik) som jobbet og bodde i USA i 2,5 år. Han hadde familien (kone og 2 små barn) med seg under oppholdet. Sølvik jobbet for et norsk selskap (ABB), og skulle jobbe delvis for dette og delvis for det amerikanske datterselskapet. Lønn ble betalt fra Norge, og Sølvik var med i norsk arbeidsgivers pensjonsordning. Det var også en avtale med arbeidsgiver om at Sølvik så langt det var mulig skulle få en stilling i ABB ved retur til Norge. Om dette ikke var mulig skulle han få etterlønn på 6 måneder. Familiens bolig på Østlandet ble leiet ut under oppholdet. Møblene hadde familien pakket og tatt med seg til USA. I USA leide de bolig. Ved retur til Norge igjen etter endt opphold var boligen på Østlandet fortsatt utleid. Familien hadde imidlertid kjøpt en bolig i Bergen som de flyttet til. Utleieinntektene på boligen i Norge oppgitt i amerikansk selvangivelse. Det var ingen tvil om at Sølvik var skattlagt som innenlandsboende, og således var ansett som bosatt etter artikkel 3 i skatteavtalen i USA.

I Norge ble Sølvik skattlagt som bosatt i Norge etter skatteavtalen. Spørsmålet for Høyesterett var således hvilket land Sølvik var skattemessig bosatt i etter skatteavtalen, og som følgelig fikk beskatningsretten til de fleste av Sølviks inntekter og formue. En enstemmig Høyesterett kom til at Sølvik var bosatt i USA etter skatteavtalen. Det ble lagt til grunn at Sølvik hadde "fast bolig" i USA - 2,5 år var utvilsomt lang nok tid til å etablere "fast bolig". Videre ble det lagt til grunn at Sølvik ikke hadde "fast bolig" i Norge. Høyesterett uttalte at han ikke kunne anses å disponere bolig i Norge når boligen var leid ut, uten mulighet til oppsigelse.

Dommen ble tatt veldig godt imot i blant skattytere og rådgivere som har kjempet en lang og tilsynelatende umulig kamp mot ligningsmyndighetene. Les mer om ligningsmyndighetenes praksis i mitt tidligere blogginnlegg.

Nå måtte endelig skatteetaten innse at deres syn i disse sakene har vært for strengt. Vi har avventet en uttalelse fra Finansdepartementet vedrørende dommen, og betydningen av den for praktiseringen i ytre etat, og i Stortingets spørretime 21. mai, kom det en uttalelse fra finansminister Kristin Halvorsen.

Er Sølvik-dommen begrenset til kun å ha interesse for opphold i USA?

Finansministeren reduserer dommen til kun å gjelde et begrenset antall saker - sakene der en person flytter til USA, og påberoper seg bosted i USA etter skatteavtalen:

"Høyesteretts avgjørelse av hva som skal anses som "fast" bygger i stor grad på den særlige bestemmelsen i artikkel 3 punkt 2 annet ledd. Dette er en særbestemmelse i USA-avtalen om begrepet "fast" som ikke finnes i noen av de andre skatteavtalene Norge har inngått. Den fastslår at en bolig som man bor i sammen med sin familie, skal anses som "fast". De drøftelser som er knyttet til denne bestemmelsen, vil derfor være lite veiledende i forhold til bostedsbestemmelser i andre skatteavtaler".

Etter mitt skjønn er dette svært oppsiktsvekkende. Jeg kan ikke se at Høyesterett gjør noen distinksjon mellom denne konkrete skatteavtalen og andre skatteavtaler ved sin tolkning:

Når det gjelder vurderingen av om Sølvik hadde "fast bolig" i USA drøfter Høyesterett begrepet i forhold til kommentarene til OECDs mønsteravtale (som skatteavtalen er bygget på), og konkluderer i premiss 55 at "Det ville såleis ut frå dobbeltskatteavtalen artikkel 3 (2) første ledd bokstav a første setning kunne leggjast til grunn at Sølvik hadde fast bustad i USA". Dette kan ikke være noe annet enn en konklusjon basert på de samme kriteriene som andre skatteavtaler er basert på. Imidlertid sier Høyesterett til sist i premiss 57 at det er en særregulering i denne skatteavtalen av begrepet "fast bolig" og at det "Dermed er (…) etablert ei løysing der det avgjerande er kvar ein person bur saman med familien, der andre moment ikkje kjem inn". Det betyr ikke at avgjørelsen er basert på denne bestemmelsen, snarere tvert imot: avgjørelsen er tatt på generelt grunnlag, men løsningen som fremkommer ved å bruke de generelle reglene er den samme som dersom man ser hen til spesialbestemmelsen i USA-avtalen.

Den samme tilnærmingen har Høyesterett når de skal vurdere om skattyter har "fast bolig" i Norge. I premiss 66 konkluderer Høyesterett med at det etter en tolkning av begrepene generelt ikke kan være grunnlag for det norske synet at det "er tilstrekkeleg å vere eigar av ein bustad, i tilfelle der eigaren manglar rett til å bu i bustaden". Så sier de etter å ha konkludert, i premiss 68, at det her i denne konkrete saken uansett ikke kunne ha blitt "fast bolig" i Norge fordi skattyter etter spesialbestemmelsen i artikkel 3 (2) har "fast bolig" i USA. Men, dette er altså, som det klart fremgår av dommen, også her kun en konstatering etter å ha konkludert på generelt grunnlag.

Hvordan Finansdepartementet etter dette kan komme til at dommen ikke har generell betydning i forhold til andre skatteavtaler kan jeg ikke forstå. Har de lest dommen dårlig? Det er helt opplagt at Finansdepartementet tar feil her, og de bør etter mitt skjønn snarest komme med en korrigering av sitt svar på dette punkt.

Er Sølvik-dommen begrenset til å ha betydning for løsning av saker fra 2003 og tidligere?

Finansministeren uttaler:

"Ligningsmyndighetene vil naturligvis legge til grunn den rettsoppfatningen som Høyesterett gir uttrykk for ved anvendelsen av skatteavtalenes bestemmelser, men det må ved tolkningen av uttrykket "disponere" i skatteavtalen for inntektsår etter 2003 også ses hen til at skatteloven nå inneholder en legaldefinisjon av dette uttrykket".

Finansdepartementet mener altså at man for inntektsår fra og med 2004 skal legge vekt på en internrettslig definisjon av det å disponere bolig i skatteloven ved tolking av hvor skattyter har bosted etter skatteavtalen. I følge denne definisjonen disponerer man bolig når man eier, leier eller på annen måte disponerer (eks. bruksrett), selv om boligen er utleid/fremleid. I den norsk-amerikanske skatteavtalen brukes begrepet "hvor han har sin faste bolig". I den nordiske skatteavtalen brukes uttrykket "disponerer fast bolig". En ting er at vi i skatteloven § 2-1 har definisjoner av hva man i norsk rett mener med å "disponere bolig", men dette er da ikke det samme som verken å "ha sin faste bolig" eller å "disponere fast bolig".

Videre kan jeg heller ikke lese ut av dommen at Finansdepartementet kan trekke denne konklusjonen. Etter min forståelse av dommen konkluderer jo Høyesterett med at skattyter har fast bolig i USA og ikke i Norge etter en tolkning av skatteavtalens generelle bestemmelse og kommentarene til OECDs mønsteravtale, og denne fortolkningen må jo fortsatt gjelde selv om vi i ettertid har fått bestemmelser i skatteloven med begreper som kan minne litt om begrepene i skatteavtalene. Dessuten er det etter hva jeg har forstått internasjonal enighet om at intern rett ikke skal kunne brukes for å definere begrepet fast bolig, selv om avtalene åpner for bruk av internrettslige definisjoner i andre sammenhenger.

Dersom Finansdepartementet og skatteetaten fastholder dette synspunktet, hvilket etter mitt syn er meget uheldig, kommer resultatet til å bli at skattyter trolig vil komme til å disponere bolig i begge land, og så må avgjørelsen tas på hvor skattyter har sentrum for livsinteressene, og det tegner vel da til at dette stort sett vil være i Norge uansett…

Jeg synes det er urovekkende at det å innrømme at ens forståelse av reglene har vært for streng sitter så langt inne, og at man selv etter en klar dom fra Høyesterett stritter i mot. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at Finansdepartementet opptrer som en unyansert partsrepresentant i strid med forvaltningens plikt til å være objektiv. Det er vanskelig å tro noe annet enn at dette skyldes at det av en eller annen grunn har gått prestisje i saken..

Det er vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til dette videre. Vi får i første omgang vente til vedtakene begynner å komme. Oss bekjent ble flere saker midlertidig stoppet av skatteetaten i påvente av dommen. Blir det som vi frykter, at etaten finner nye argumenter for å opprettholde sin, etter min oppfatning, feilaktige praksis på, så kan vi ikke annet enn å håpe at en ny "Sølvik" snarlig finner veien inn i rettsapparatet, og slipper inn for Høyesterett.

NB! Les også senere blogger om temaet. En oppdatert artikkel er under utarbeidelse.