Foto: Colourbox

Taushetens pris

Før nyttår kom advokatfirmaet Thommessen i Økokrims søkelys etter å ha overført penger til og fra skatteparadis på vegne av sine klienter. Thommessen saksøkte Økokrim og vant retten til å ikke oppgi hvem klientene er. Begrunnelsen var at også slike pengetransaksjoner er dekket av advokatenes taushetsplikt. Nå fronter advokatfirmaet en tilsvarende sak som skal for retten 14. februar. Men det er ikke først og fremst klienters rettssikkerhet som står på spill i disse sakene.

Sakens kjerne er overføringer til og fra skatteparadis. Skatteparadisene har lenge den globale økonomiens sorte hull. Dette er land eller områder som tilbyr hemmelighold for utenlandske enkeltpersoner og selskaper som ikke ønsker at hjemlandet skal få innsyn i deres kontoer. Dette gjør at skatteparadisene undergraver andre lands mulighet for å opprettholde et effektivt skattesystem. Spesielt er dette skadelig for utviklingsland som verken har kapasitet eller avtaleverket som trengs for å jakte på skjulte skattepenger. Årlig taper de 100 milliarder dollar bare på grunn av selskapers triksing med internprising, ifølge Global Financial Integrity. Men også norske myndigheter står ovenfor en svært vanskelig oppgave.

Dette er ikke kun et problem for skattemyndigheter. Det er også svært markedsvridende. Mindre bedrifter vil tape i konkurransen mot de multinasjonale, som har ressurser til å sette opp intrikate selskapsstrukturer for å unndra skatt. Nylig ble det avslørt at de 20 største selskapene i England har mer enn 1000 datterselskap i skatteparadis. Så godt som daglig kan vi lese i norsk presse hvordan norske selskaper, norske fond, selskaper på Oslo Børs og enkeltpersoner benytter seg av skatteparadis i utstrakt grad. Med en gang pengestrømmene går via skatteparadis, blir det umulig å ha tilstrekkelig kontroll i et selskap, verken som styremedlem eller som investor.

Det er med dette i bakhodet vi må se på Thommessen-saken. I Norge står seks advokatfirmaer for den største kanalen til og fra land med lav skatt og streng konfidensialitet, i følge Dagens Næringsliv 21. desember 2010. Advokater tilhører en gruppe som blir kalt «mellommenn». Sammen med banker og skatterådgivere, er det de som gjør det mulig å flytte penger til og fra skatteparadisene.

Taushetsplikten er en viktig grunnstein i et fungerende rettssystem. Det er beskyttelsen av denne som er det sentrale argumentet for advokatfirmaene. Men lovlydige forretningsmenn eller hardbarkede kriminelle trenger ikke involvere advokater i lovlige finansielle aktiviteter, hvis de ikke har noe de ønsker å skjule. Den internasjonale handlingsgruppen Financial Action Task Force anbefaler mer transparens blant annet for å gjøre det vanskeligere for kriminelle organisasjoner og terrorfinansiering i å skjule penger ved å engasjere en advokat. Det er mye som tyder på at advokatbransjen ikke er klar over intensjonene til slike organisasjoner. Å få avdekket slik aktivitet er umulig så lenge advokater og banker er hemmeligholdets voktere. Hvis skattemyndighetene har grunn til å tro at en overføring ikke er rettmessig så kan det ikke være opp til advokatbransjen selv å avgjøre dette.

Hvis Thommessen vinner saken i Tingretten i februar, forsterkes muligheten til å benytte seg av det allerede nærmest ugjennomtrengelige hemmeligholdet som eksisterer i skatteparadis. Summen av hemmeligholdet i skatteparadisene og det hemmeligholdet advokater tilbyr, gjør at store deler av de globale pengestrømmene er fullstendig mørkelagt. Når vi vet hvilke skadevirkninger dette har, er det vanskelig å argumentere for hvilke beskyttelseshensyn som må tale for et slikt system.

Den forrige tvisten tapte Thommessen i lavere rettsinnstanser, men Høyesterett snudde til slutt utfallet. Advokatnæringens «skyggebanker» gis dermed mulighet til å vokse seg større. Hver slik sak bidrar til å forsterke hemmeligholdet. Skattemyndighetene må gis rett til innsyn i alle transaksjoner der det er grunn til å tro at overføringen ikke er rettmessig.

Annonse