Foto: Scandinavianstockphoto.com

Høyre støtter Tobinskatt

Tobinskatten, som er en skatt på valutahandel, har vært Attacs store kampsak etter valutakrisen på slutten av 90-tallet. Hensikten med skatten var å begrense kortsiktig spekulasjon til fordel for langsiktig investering, og dermed unngå en gjentakelse av de store samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene krisen fikk. Dette enkle prinsippet vakte oppsikt og begeistring i etablerte politiske leire, der Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Venstre støttet en slik skatt.

Men brått ble det stille. Krisen var over og verden gikk videre. Krisen hadde først og fremst rammet utviklingsland og Norge kom fra det uten store skrammer. Kanskje var det derfor partiene ombestemte seg i Globaliseringsmeldingen fra 2004. Her kan man lese at den daværende regjeringen ikke ville støtte skatten fordi "flere toneangivende land" var motstandere. Partiene i opposisjon nøyde seg med å "merke seg" at regjeringen ikke kom til å ta tobinskatten videre. Som enslig svale stod nå bare SP, som fortsatte å støtte en tobinskatt for regulering.

Skrur vi kalenderen frem til 2009 har finanskrisen gitt oss en kraftig påminnelse om at finansmarkedene ikke er selvregulererende. Fellesskapet har måttet stille opp med enorme redningspakker til finansnæringen, samtidig som den globale kampen mot fattigdom er satt et langt skritt tilbake. Mottiltaket er igjen tobin, som nå utvides til også å gjelde skatt på finanstransaksjoner. I tillegg til å regulere, skal inntektene fra skatteleggingen gjøre at regningen for krisen ikke må sendes til skattebetalerne.

Men selv nå våger ikke de største partiene å gi sin støtte. I partidebatten Attac arrangerte i september ønsket ikke Arbeiderpartiet, Venstre, Høyre eller Fremskrittspartiet en slik skatt. De siste par ukene har Tobin imidlertid slått an tonen hos så vel Sarkozy, Merkel og sjefen for det engelske kredittilsynet. Dette medførte at også mektige G20 synes å synge med. Etter møtet i Pittsburgh, USA, har G20 nå gitt mandat til IMF om å beskrive instrumenter som gjør at finansindustrien gir et rettferdig og vesentlig bidrag i å reparere banksystemet. Dette kan vanskelig forstås som noe annet en skattelegging av finanstransaksjoner.

De etterlyste "toneangivende land" er altså med. Det er derfor betimelig at norske politikere omsider innser at byrdene av finanskrisen skal bæres av finansnæringen. Som verdens rikeste land har vi alle muligheter til å få foran og skrive den neste verset i sangen om tobin - og være det første landet til å innføre skatt på valuta- og finanstransaksjoner.

Annonse