RETT SKATT: Er ikke riktig ligning lenger et mål for skattemyndighetene, spør Rolf Lothe i denne kommentaren til en dom i lagmannsretten.

Seier for enhver pris?

En nylig avsagt dom i Gulating lagmannsrett (avsagt 23. september 2011) er etter mitt syn et eksempel på et tilfelle hvor skattemyndighetene hadde stått seg på å opptre mer smidig.

Forholdet i saken var at en skattyter i flere år hadde krevd betydelige fradrag for kostnader til vedlikehold av en eiendom. Skattyter mente at utgiftene var fradragsberettiget fordi eiendommen var leid ut. Dette var skattemyndighetene enige i under ligningsbehandlingen de enkelte år, men i en senere endringssak kom de likevel til at utgiftene ikke var fradragsberettiget, fordi de da la til grunn at skattyter selv bodde der.

Skattyter gikk til sak og fastholdt at eiendommen var leid ut. I prosessvarselet ble det i tillegg anført at eiendommen uansett skulle lignes direkte (altså slik at han hadde fradragsrett for vedlikeholdskostnadene) fordi eiendommen lå i et verneområde. Dette hadde ingen av partene tenkt på tidligere.

For retten var partene enige om at riktig ligning ville ha vært direkte ligning av boligen dersom skattyter hadde krevd dette og ligningsmyndighetene hadde lagt et komplett faktum til grunn og anvendt loven riktig. Det var altså enighet om at utgiftene egentlig var fradragsberettiget. Skattemyndighetene ville likevel ikke innrømme fradrag fordi påstanden om direkte ligning på grunn av vernestatusen ikke var påberopt før i prosessvarselet rett forut for domstolsbehandlingen.

Dette synes jeg blir i overkant firkantet. Det er greit nok at vi har regler om bevisavskjæring, altså at en i utgangspunktet ikke kan påberope seg nye bevis etter at skattemyndighetene har behandlet saken. Spørsmålet er likevel om det alltid er klokt av skattemyndighetene å påberope seg slik bevisavskjæring. I dette tilfellet er det uomtvistelig hva som er rett ligning, skattyter er en privatperson, formodentlig uten spesielle forutsetninger, og skattemyndighetene kjente ikke den aktuelle rettsregel ved ligningsbehandlingen. Samlet sett burde skattemyndighetene etter mitt syn kommet skattyter i møte, og ikke insistert på at ligningen ble stående med et materielt uriktig resultat.

Tidligere snakket Skatteetaten ofte om "riktig ligning til rett tid". Er riktig ligning ikke lenger et overordnet mål? Ovennevnte sak kan tyde på at det, og i publikasjonen "Skatteetatens strategier 2010 - 2015" er riktig ligning ikke uttalt. I stedet fokuseres det på at "Skatteetatens oppdrag er å sikre inntekter for å finansiere fellesskapet".
Hvis dette er uttrykk for en bevisst dreining, synes jeg det er betenkelig. Saksbehandlers ledesnor bør ikke være å sikre staten inntekter, men å komme frem til riktig ligning. Ikke misforstå - når det oppstår konflikt er skattemyndighetene din motpart, ikke tro noe annet. Et godt fungerende skattesystem er likevel avhengig av samarbeid og tillit mellom myndighetene og befolkningen. Saker som den ovenstående, hvor myndighetene til de grader forfølger tankegangen om to motparter, kan bidra til å undergrave denne tilliten.

For ordens skyld (og underordnet mitt poeng): Lagmannsretten ga ikke skattemyndighetene medhold i den refererte saken. Retten la (under dissens) til grunn at det samlet sett var så mange opplysninger om eiendommen som var kjent for ligningsmyndighetene, at også ligningsmyndighetene hadde en oppfordring til å få avklart om det var grunnlag for direkte ligning på annet grunnlag enn det skattyter hadde påberopt.

Annonse