Skatteetikk i oljefondet

Pengene renner inn i skatteparadisenes banker. Selskaper som opererer gjennom skatteparadiser bør ikke få norske investeringer gjennom oljefondet, mener Marte Nilsen.

Foto: Photos.com

Korrupsjonsbekjempelsen må høyere opp på dagsorden, også i oljeformuesforvaltningen. Derfor bør ikke Norge investere i selskaper som opererer gjennom skatteparadiser.

Av MARTE NILSEN

Forrige uke gikk konferansen "Investing in the Future" av stabelen i Oslo. Konferansen markerte startskuddet for en grundig evaluering av oljefondets etiske retningslinjer som skal hindre oss i å medvirke til grove menneskerettighetsbrudd, grove former for miljøødeleggelser og korrupsjon.

Det er gode grunner til å være stolte over oljefondets etiske retningslinjer og forvaltingen av disse. Ved flere tilfeller har vi trukket ut investeringer av særlig uetiske virksomheter og slik har vi klart å holde noen av globalkapitalismens verste aktører på armlengdes avstand.

Men det er store penger det er snakk om, 2000 milliarder kroner. Det hviler et særlig stort samfunnsansvar på oss og derfor må vi gjennom evalueringen av de etiske retningslinjene også utvide dem. Det mest åpenbare første skrittet er å utfordre og påvirke de såkalte skatteparadisene.

Skatteparadisene er i dag en av de viktigste årsakene til sosial ulikhet og fattigdom i verden. De er i stor grad et resultat av hemmelighold og stilltiende avtaler mellom banker, finansforetak og regjeringer i noen av verdens rikeste land. Med andre ord, det er snakk om korrupsjon på høyt nivå.

Hvert år går fattige land glipp av ufattelige 500 milliarder dollar, mange ganger verdens samlede bistandsbudsjett, i tapte inntekter grunnet skatteunndragelser, skatteflukt, kapitalflukt og skattekonkurranse. Det går en stri strøm av penger fra fattige land inn i skatteparadisenes hemmelige bankkonti. Og det raskere enn vi klarer å slette gjeld og gi bistand. Vi ser at bistandspengene strømmer inn i fattige land uten at fattigdomsproblemet løses, men pengene som fosser ut igjen er vanskeligere å få øye på.

Til tross for at mye av virksomheten som foregår i skatteparadisene er lovlig, er det likevel korrupsjon som blir det mest nærliggende begrepet vi kan benytte. Enten det dreier seg om skatteunndragelser, hvitvasking eller såkalt skatteplanlegging, eller skatteeffektivitet som noen liker å kalle det, brukes den samme framgangsmåten og de samme økonomiske virkemidlene: Skatteparadiser, datterselskaper, stiftelser og trustselskaper, internprising og såkalt offshorebanking. I praksis innebærer det blant annet fravær av innsyn og mangel på åpenhet omkring økonomiske transaksjoner.

Skatteparadisene utgjør et globalt korrupsjonsproblem og dette må også få konsekvenser for oljefondets etiske retningslinjer. Vi bør derfor lager regler mot å investere i selskaper som operer gjennom skatteparadis. Med alt hemmeligholdet og de intrikate selskapsstrukturene som finnes på verdensmarkedet i dag, blir dette ingen lett oppgave. Antallet skatteparadiser i verden er de siste 25 årene fordoblet og omfanget av skatteakrobatikk og svindel har økt deretter. Men desto viktigere er det å gripe fatt i dette globale og høyst uetiske problemet.

Jeg vil derfor foreslå at Norge ved Finansdepartementet allerede nå sender ut signaler om at bruken av skatteparadiser regnes som uetisk. Ved å signalisere at dette er noe som innen 5 eller 10 år vil inngå i de etiske retningslinjene kan vi få fart i diskusjonen skatteparadisene og bidra til mindre hemmelighold, mindre korrupsjon, og ikke minst, mer rettferdighet globalt.