LØSER IKKE BOLIGPROBLEMER: Problemet med høye boligpriser må løses på andre måter enn ved å heve skattene eller fjerne fradraget, skriver Jon H. Stordrange i Skattebetalerforeningen.

Rentefradraget

JON H. STORDRANGE

Publisert: 05.10.2009 12:19

Takker professor Frederik Zimmer for et engasjert innlegg på Skattebetaleren.no, hvor han anmoder Skattebetalerforeningen og undertegnede om å klarlegge hva vi mener om rentefradragets fremtid. Vårt svar er kort og godt at verken fjerning av rentefradraget eller økt boligbeskatning vil løse utfordringene med økende boligpriser uten å skape nye og andre problemer.

Økt boligbygging

Fjerning av rentefradraget har blitt aktualisert etter at sentralbanksjefen i et foredrag beskrev hva som måtte eller kunne gjøres for å hindre såkalte boligbobler i fremtiden, noe som i følge sentralbanksjefen kunne løses ved å øke den direkte eiendomsbeskatningen eller fjerne rentefradraget.

Sentralbanksjefens dilemma er imidlertid at dagens rentenivå er tilpasset behovet for en fornuftig kronekurs og ivaretar eksportindustriens konkurransekraft. På den annen side er det for lavt til å holde innenlands etterspørsel etter eiendommer og dermed boligprisene på et moderat nivå. Det eneste som kan løse problemet med økende boligpriser er å bygge flere boliger slik at tilbudet i større grad samsvarer med etterspørselen.

I stedet for å sende regningen til skattyterne burde dermed sentralbanksjefen i stedet utfordre politikerne og anmode dem om å tilrettelegge for økt boligbygging i pressområdene.

Fortsatt rentefradrag

Når det gjelder fjerning av rentefradraget som et virkemiddel for å redusere faren for såkalte boligbobler, er Skattebetalerforeningen skeptisk til dette av følgende årsaker:

• Opprettholdelse av rentefradaget har vært et viktig element i de siste årenes skattereformer, som har en bred politisk tilslutning. En fjerning av dette vil dermed medføre at hele skattesystemet må tas opp til ny vurdering, og vi tror neppe at skattyterne blir kompensert for fjerningen av rentefradraget ved at andre skatter og avgifter blir redusert tilsvarende.

• Rentefradraget har en viss solidaritetseffekt ved at unge i etableringsfasen får en skattemessig lettelse. Det er grunn til å minne om at rentefradraget i dag kun har en skatteffekt på 28 prosent, men var oppe i over 60 prosent for 20 år siden. En fjerning vil dermed føre til at dagens unge må betale mer i skatt, mens de veletablerte som kjøpte bolig på 70-tallet og nøt godt av store rentefradrag og kraftige stigninger i eiendomsverdier kommer godt ut.

• Kjøp av bolig er for de aller fleste den største investeringen man gjør i løpet av livet, og finansieringen baseres på lån over 20 til 30 år. Det er dermed viktig at de skattemessige rammebetingelser er forutsigbare og stabile. En eventuell fjerning av rentefradraget må dermed skje gradvis over tid, og det vil være svært vanskelig å finne gode og rettferdige overgangsordninger.

• En fjerning av rentefradraget vil også være et brudd med historiske føringer, som tilsier at alle skal kunne eie sin egen bolig. Rentefradraget har vært et viktig element i denne politikken, og det å eie sin egen bolig gir en viktig trygghet, tilhørighet og sikkerhet.

• Vi er også redde for at fjerning av rentefradraget vil gå ut over de mest sårbare, nemlig leietakerne. Vi har et begrenset utleiemarked i Norge, og utleierne vil dermed fort kunne kompensere en fjerning av rentefradraget gjennom høyere husleie.

• Eiendomsbeskatningen er høyst forskjellig fra land til land, og det er dermed vanskelig å trekke noen entydige konklusjoner på grunnlag av erfaringer fra andre land. Det er imidlertid ikke dokumentert at land uten rentefradrag har unngått press i boligmarkedet og bobletendenser.

Boligbeskatning generelt

Når det gjelder diskusjonen om boligskatt generelt, har vi fire hjertesukk til slutt:

• Det hevdes stadig at nordmenn overinvesterer i bolig uten at det blir nærmere spesifisert hva som er riktig investeringsnivå eller boligstørrelse for den saks skyld. Vi tror ikke at politikere eller andre skal definere hva som er riktig boliginvestering for den enkelte, men la enhver selv bestemme boligstørrelse og -type ut fra egen økonomi og hva markedet til en hver tid kan tilby.

• Det er ikke gitt at alt som synes samfunnsøkonomisk eller skattejuridisk korrekt nødvendigvis er fornuftig skattepolitikk i praksis. Fordelingsmessige hensyn er også viktige, og både fjerning av rentefradrag eller en økt generell eiendomsbeskatning vil ha uønskede sosiale omfordelingseffekter.

• Samfunnsøkonomer og andre taleføre fremstiller folk som invester i bolig som nærmest samfunnsfiendtlige eller egoistiske. Hvis det ikke investeres i bolig, er det ikke gitt at dette i stedet går til å kjøpe aksjer og dermed omdannes til mer produktiv kapital. Vi frykter i stedet at pengene vil gå til Sydenturer eller kjøp av større biler eller båter, noe som neppe bidrar til å redusere klimautslipp og verne om miljøet.

• Det går faktisk også an å tenke på positive incitamenter i stedet for økte skatter og avgifter. Hvis man virkelig ønsker at skattyterne skal investere i såkalte produktiv kapital fremfor eiendom, så er det bare å gjøre det mer skattemessig interessant å kjøpe aksjer fremfor å straffe skattytere som eier egen bolig. Dessverre har politikerne gjort det motsatte de siste årene gjennom innføring av aksjonærmodellen og heving av formuesgrunnlaget for aksjer.

Det er samtidig viktig å merke seg at det er en sterk motstand mot økt boligbeskatning i befolkningen. En landsomfattende og representativ undersøkelse gjennomført av Synovate for Skattebetalerforeningen i juni viser at hele 58 prosent er motstandere av skatt på bolig og annen eiendom, og diskusjonene om eiendomsskatt i ulike kommuner viser at dette spørsmålet virkelig engasjerer velgerne.

Det er vel dermed høyst tvilsomt om politikerne tør å gjøre noe på dette feltet i overskuelig fremtid.