Mange aksjeeiere bruker så mye tid og penger på å få skjemaene til myndighetene riktig, at gevinsten ved aksjeinvesteringen forsvinner helt.

På tide å snu!

JON H. STORDRANGE

Publisert: 07.07.2008 08:01

I forbindelse med siste selvangivelse har igjen 500.000 private aksjonærer brukt mye tid og krefter på å rapportere ulike data om sine aksjer til skatteetatens aksjonærregister. De fleste eier ikke særlig mange aksjer, og utbytte og eventuelle salgsgevinster står ikke i forhold til aksjeeiernes bruk av tid på endringer av feil og innsending av nye oppgaver de siste fire årene. Mange må også kjøpe bistand fra advokater og regnskapsførere, noe som medfører at nettofortjenesten ved å eie aksjer blir enda mindre og til og med negativ.

Aksjonærregisteret ble opprettet i forbindelse med innføring av ny modell for skattlegging av private aksjonærer. Denne fikk betegnelsen aksjonærmodellen, og var en del av den siste skattereformen, som er basert på et bredt politisk kompromiss.

Modellen forutsetter at aksjeeiere skal betale skatt på utbytte over et visst nivå. Når selskapets skatt på overskuddet tas med, skal samlet skatt samsvare med høyeste marginalskatt på arbeidsinntekt. Når utbyttet er begrenset til bankrentenivå, skal dette kun beskattes ved at selskapet betaler 28 prosent skatt på overskuddet. Beskatningen på eiers hånd skal baseres på den enkeltes individuelle kostpris for den enkelte aksje, noe som krever en omfattende og løpende rapportering til Aksjonærregisteret for å få riktig skjermingsfradrag på salgsgevinster og utbytte.

Det var mange som advarte mot innføring av den såkalte aksjonærmodellen og -registeret. Skattebetalerforeningen var en av disse, men også Skattedirektoratet var kritisk og mente at et slikt register var vanskelig å etablere, drifte og vedlikeholde. Kritikerne har dessverre fått rett, etter fire år med utrolig mange feil og mislykkede forsøk på å rette opp både system og innhold. Det byr på tre ulike problemer:

• For det første har mange private aksjonærer nå resignert, og solgt sine aksjer. Lavere interesse for aksjer vil på sikt begrense bedriftenes muligheter for å hente nødvendig egenkapital i aksjemarkedet, og dermed finansiere nyetableringer og vekst. Kun tre prosent av verdiene på Oslo Børs er i dag eid av norske privatpersoner - staten og utenlandske investorer er de dominerende aktørene. Fordelene ved spredt eierskap er tydeligvis glemt, og økt eierkonsentrasjon kan på lengre sikt være en demokratisk utfordring.

• For det andre er private aksjeeieres rettssikkerhet truet. Skjemaene er vanskelige å fylle ut, man må ofte gå langt tilbake i tid for å finne nødvendige tall, og manglende registrering av endringer fra skatteetatens side gjør at man mister oversikten. Svært mange risikerer dermed å få feil skatt på utbytte og salgsgevinster. I tillegg fører komplekse systemer og mange feil fra skatteetatens side til at skattyterne mister respekten for skattesystemet. Skattemoralen blir dermed skadelidende.

• For det tredje har Skatteetaten brukt millioner av kroner på å utvikle et register som aldri vil bli korrekt og fungere i henhold til intensjonene. Både penger og tid kunne i stedet vært brukt på å bedre veiledningen overfor skattyterne, forbedre kvaliteten på dataene i de forhåndsutfylte selvangivelsene og redusere klagebehandlingstiden. I tillegg kunne mer ressurser vært brukt på å avdekke skattejuks.

Aksjonærmodellen og behovet for aksjonærregisteret kan teoretisk sett virke riktig, siden beskatningen av aksjeutbytte og aksjegevinster blir samordnet med skattenivå på arbeidsinntekt og andre kapitalinntekter. Erfaringene viser imidlertid at denne millimeterrettferdigheten ikke kan omsettes i praksis. Politikerne må dermed finne en løsning som er anvendbar før skadevirkningene blir enda større. Det er neppe realistisk å fjerne hele utbytteskatten, men et alternativ kan være å glemme skjermingsfradrag og redusere skattesatsen på utbytte og salgsgevinster i kombinasjon med et fast bunnfradrag.

Dette vil enkelte aksjeeiere tape på og andre tjene på. Alle vil imidlertid slippe timer og dager med utfylling og korrigeringer av ulike skjemaer, som er basert på tvilsomme tall i utgangspunktet.

Spørsmålet er imidlertid om det har gått så mye politisk prestisje i skatteforliket fra 2004 at våre politikere ikke vil innse de praktiske problemene, og dermed finne en mer anvendbar modell for beskatning av private aksjeeiere.