
Tidspunktet er ideelt for å fjerne rentefradraget, skriver professor Frederik Zimmer.
For noen måneder siden diskuterte jeg med Jon Stordrange hvilken betydning (økonomiske) eksperters oppfatninger og anbefalinger burde tillegges i skattepolitikken. Foranledningen var at Stordrange (på Skattebetalerforeningens vegne) ga uttrykk for at man ikke burde lytte til økonomene når det gjaldt boligbeskatningen (mens man burde lytte til dem om andre spørsmål).
Jeg vil gjerne ta opp denne tråden og utfordre Stordrange (og foreningen?) på spørsmålet om boligskatt/rentefradrag. La spørsmålet om gjeninnføring av boligskatt ligge; det er neppe noen farbar vei i praksis.
Men hvilke konsekvenser bør ikke-beskatningen av boligavkastningen ha for rentefradraget?
At rentefradraget innebærer fradragsrett for utgifter som ikke er til inntekts ervervelse - altså i strid med skattelovens hovedprinsipp om fradragsrett -, er vel klart. Et slikt prinsippbrudd kan ha noe for seg hvis gode grunner taler for det. Men her er det nærmest motsatt. Rentefradraget og skattefriheten bidrar formodentlig til å øke prisnivået på fast eiendom.
Økonomer mener også at rentefradraget skaper makroøkonomiske problemer bl.a. ved at renten kanskje må heves for å forebygge overinvestering i boliger og en ny boligboble, samtidig som en slik rentehevning vil være skadelig for næringslivet.
Man skulle tro at det opplagte svar må være å avskaffe eller iallfall begrense rentefradraget for bolig- og forbrukslån, slik en lang rekke land har gjort. Dermed reduseres faren for en ny boligboble, og hensynet til næringslivet kan ivaretas ved at rentehevning kan unngås. Og man skulle tro at tidspunktet er ideelt: Men rekordlave renter kan en fradragsbegrensning innføres uten at det får dramatiske konsekvenser. Uansett bør nok en begrensning innfases over noen år.
Dessuten er det fire år til neste stortingsvalg. En fradragsbegrensning skaper utvilsomt kompliserte avgrensningsproblemer. Men slik håndterer man åpenbart i andre land, så hvorfor ikke i Norge?
Hva mener Stordrange og foreningen?
Poenget er vel at man kan fjerne rentefradraget og gi tilbake tilsvarende et annet sted. (la oss gå ut fra uendret totalt skattenivå i Norge). Dette kan f.eks være økt bunnfradrag på inntekt med f.eks 20.000 - 30.000 kroner, hvilket de med lavest inntekt vil tjene mest på.
Effekten vil jo ikke bli dårligere råd pga økt rentebelastning heller.
1. Spekulanter vil investere mer i andre aktivaklasser, ergo mindre press på boligprisene.
2. Flere vil velge å leie (det er ønskelig med et bedre fungerende leiemarked enn i Norge i dag, grunnet større fleksiblitet & mobilitet). Ergo mindre press oppover på prisene.
3. Det er mindre lønnsomt å "bo seg i hjel", ergo mindre etterspørsel av kvadratmeter per person, noe som igjen minker presset på prisene. Dette fordi andre spareformer enn egen bolig blir relativt sett mer lønnsomt.
Da konkluderer jeg meg følgende:
Dermed: går vi ut fra uendret skattenivå totalt sett vil fjerning av rentefradrag ha positive samfunnsøkonomiske effekter så lenge den tilsvarende skattelettelsen gis så lavtlønnmottakere tjener mest på det..
SVs lederkandidat Heikki Holmås foreslår å gjøre livet tøffere for "eiendomsspekulanter" som eier flere boliger.
Skattedirektoratet har beregnet hvor mye du vil tjene i år, hvor mye gjeld du har, hvilken formue du har og hvor mye du betaler i renter.
Sparer du penger i BSU øker sjansen kraftig for å få et veldig hyggelig skatteoppgjør året etter.
Frederik Zimmer er professor i skatterett ved Universitetet i Oslo. Han har vært leder av Oljeskattenemnda og overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Zimmer ledet det statlig oppnevnte Eiendomsskatteutvalget og Arveavgiftsutvalget. Han var redaktør for tidsskriftet Skatterett, og har skrevet flere lærebøker om skatt.
|
Christian Tybring-Gjedde Ellen Mulstad Frederik Zimmer Jan Tore Sanner Jon H. Stordrange Jørund H. Rytman |
Marianne Aasen Sigrid K. Jacobsen Stig Flesland Svein Flåtten Therese Gjerde Skattebetalerforeningen |