SENKER BOLIGPRISENE: Fjerningen av rentefradraget vil senke boligprisene, skriver Frederik Zimmer.

Rentefradraget igjen

FREDERIK ZIMMER

Publisert: 06.10.2009 10:46

Takk til Jon Stordrange for raskt og kontant svar. Jeg lar hans argumenter mot boligbeskatning ligge og holder meg til rentefradraget.

Stordrange ser ut til å akseptere at rentefradraget (uten motsvarende skattlegging av inntekten) bidrar til å øke prisene på boliger, og at det skaper et dilemma i rentepolitikken. Men hans løsning er at politikerne bør legge forholdene til rette for økt boligbygging. Vel og bra, men er det ikke bedre å løse problemer som er skapt av skattereglene, ved å endre disse i stedet for å skyve dem over på andre deler av politikken? Skattereglene bør være mest mulig nøytrale, og fullt rentefradrag uten skattlegging av den motsvarende inntekten innebærer et brudd på nøytralitet.

Når Stordrange kommer til argumentet om de unge i etableringsfasen (som skal trenge rentefradraget for å finansiere sitt boligerverv), ser han imidlertid tilsynelatende bort fra at rentefradraget bidrar til å øke boligprisene. I hvilken grad dette skjer, er et empirisk spørsmål, men gunstige skatteregler for eiere vil rimeligvis øke etterspørselen etter boliger og dermed (ved et gitt tilbud) øke prisene. Det de unge tjener på rentefradraget, taper de kanskje ved at prisen på boligen blir høyere enn uten rentefradrag - og kanskje taper de mer enn de tjener. Det er altså høyst usikkert om det er noe i solidaritetsargumentet.

Overveltningen i prisene har også relevans for argumentet om at rentefradraget er et viktig element i politikken om at "alle skal kunne leie sin egen bolig". I den grad rentefradraget overveltes i eiendomsprisene, bidrar det ikke til dette.

Argumentet om at begrensning i rentefradraget vil gå ut over leietakerne, må ha sterkt begrenset gyldighet. Det kan i høyden ha noe for seg for utleie av hybler i eneboliger o.l., For utleie i virksomhet - og det skal som kjent ikke så mye til for at det blir virksomhet - er det ikke tale om å begrense gjeldsrentefradraget. For øvrig: Dagens system mishandler leietakere sammenlignet med selveiere. Tar man hensynet til leietakere på alvor, burde det lede til en kraftig endring av regelverket på området. Så Stordranges omsorg for leietakerne virker litt situasjonsbestemt.

Jo, overgangsspørsmål vil oppstå. Men skulle man legge seg flat for dem, ville skattereglene ganske snart stivne til. Vi er vant til å leve med betydelig mer kompliserte overgangsregler enn det som vil bli nødvendig her. Det blir utvilsomt avgrensningsproblemer også. Men det kan konstateres at dette klarer man å håndtere i andre land, og da må det gå an også hos oss.

Må "hele skattesystemet tas opp til ny vurdering" om gjeldsrentefradraget på bolig- og forbrukslån reduseres? JS forklarer ikke hvorfor det må være slik. Han forklarer heller ikke hvorfor rentefradraget er nødvendig for at "alle skal kunne eie sin egen bolig".

Jeg kan dessverre ikke gå inn på alle de andre innleggene som er kommet, men her er noen kommentarer til bemerkninger som går igjen.

Flere er naturligvis inne på at reduksjon av gjeldsrentefradraget skape økonomiske problemer for en del. Men endring må fases inn over flere år - gjerne ti år for meg -, og ikke minst må man ta i betraktning av reduksjon av rentefradraget trolig vil lede til at renten vil stige mindre enn den ellers ville ha gjort. Et hovedpoeng er jo at det skal være nødvendig for sentralbanksjefen å heve renten (så mye).

Flere tar det som en selvfølge at reduksjon i rentefradrag må lede til tilsvarende reduksjon i skatteplikten for renteinntekter (og en impliserer til og med at dette er min skjulte agenda!) Men jeg ser ikke for meg noen slik reduksjon i skatteplikten. Det er ikke noe rettspolitisk symmetriprinsipp som tvinger til en slik løsning.

En er inne på at begrensning i gjeldsrentefradraget rammer dem som har lån, men ikke dem som kan finansiere sin boliginvestering med egenkapital. Det er riktig, og det beste ville derfor vært å skattlegge avkastningen av boligen. Men det har vist seg politisk umulig, så begrensninger i gjeldsrentefradraget er en nestbesteløsning.

En annen mener at jeg bommer når jeg skriver at boligrenter ikke er utgift til inntekts ervervelse, for verdien av egen bruk er inntekt, riktignok skattefri. Det er nettopp poenget. Skattelovens prinsipp er at det gis fradrag for kostnad knyttet til skattepliktig inntekt, og ikke til skattfri inntekt.

Så er det et par som er inne på at det er greit for meg og min generasjon å foreslå begrensninger i gjeldsrentefradraget, for vi har jo hatt full glede av fradraget og er ferdig med gjelden. Det er nok så. Men jeg anser meg likevel fullt ut meningsberettiget.